Meg og mitt
Jeg heter Anita, er 38 år og bor i utkanten av Oslo med mine 2 barn.
Mitt liv med hunder startet hjemme, med naboens hund, en gyldenbrun golden retriever som het Laiko. Hver gang Laiko var ute var jeg i hagen hos han, koste og klappet og ville veldig gjerne gå tur, men det var jeg for liten til. Ønsket meg alltid hund, men det ville ikke mamma og pappa så jeg brukte mye tid på å lufte naboenes hunder. Da jeg var fjortis fikk jeg lov å lufte en strihåret vorstehertispe som het Bianca, og vi koste oss masse sammen. Vi var på utstilling, lydighetskurs og snørekjørte på ski og hadde massevis av herlige, lange skogsturer sammen. Bianca var nesten som "min egen" og hun passet jeg daglig helt til de flyttet etter 3-4 år 
Etter jeg ble voksen og flyttet hjemmefra fikk jeg etterhvert 1 border collie - Bernie - og senere 1 til - Chili. De var omtrent så like som en appelsin og en sko 
Bernie var en relativt dominant og trygg border collie med utpreget gjeterinstinkt, og min aller første helt egne hund. Det aller morsomste å gjete - til min forferdelse - var joggere og skigåere, aller helst de som kom ut fra en løype langt foran oss, for da kunne han ta laaaaang rennafart, pile avgårde som bare en border collie kan, og forsøke å stoppe ham.... Dette resulterte i et par pinlige affærer, for han var veldig lydig ellers, men koblet fullstendig ut når han så noen i stor fart som var langt unna, så jeg ble etterhvert utrolig flink på å finne stier i skogen som veldig få brukte! Jeg var tross alt en uerfaren hundeeier, så fikk aldri helt dreisen på dette med treningen, utenom hverdagslydigheten som satt bra. Jeg har også forstått i ettertid at Bernie nok ikke fikk den mentale stimulansen han hadde behov for og det resulterte blant annet i at han ikke klarte å være alene hjemme, og det var veldig vanskelig... Han var en typisk enmannshund som var med meg overalt, til og med inn i dusjkabinettet hver morgen (så det tok litt tid å komme seg på jobb når man først måtte føne sitt eget hår, deretter 1 kvadratmeter pels) :)
Min neste border collie, Chili, hentet jeg i Gudbrandsdalen og han var utrolig søt, lettrent og grei på alle måter. Det eneste problemet, som etterhvert ble veldig stort, med han, var at han fra første stund var veldig utrygg og redd...Hadde jeg visst litt bedre hva jeg skulle se etter, ville jeg nok catchet dette tidligere, han var veldig forsiktig og mer redd enn nysgjerrig, likte seg best når han satt mellom bena mine som valp. Etter at han ble skremt av et lite barn da han var valp, ble frykten hans verre og verre og fremmede mennesker hadde problemer med å lese han... Han løp gjerne bort til folk som ville hilse, satt seg ned og "krøp" seg inntil siden deres, halen logrende mellom bena og tittet forsiktig opp som for å si "ikke gjør meg noe", mens menneskene han hilste på syntes jo dette var sååå søtt og bøyde seg over for å klappe og forstod da ikke hvorfor han flekket tenner.... Dette ble vanskeligere og vanskeligere å håndtere, da redselen hans ble verre og verre, og særlig mot barn, så samme dag mitt første barn ble født, ble han omplassert til to voksne uten barn/barnebarn på landet, hvor han fikk lov å være "hund" uten alt dette skumle rundt seg. Jeg var kjempetrist, men visste det tross alt var eneste løsning, utenom avlivning.
Vel, etter disse to hundene ble det samboer og barn og ingen tid til hund, men nå ENDELIG er barna større og jeg har tid og overskudd til å ta opp igjen min lidenskap og har bestilt en aussievalp fra Skogstrollets Kennel 
. Valget av rase var enkelt, jeg ønsket meg aussie da jeg kjøpte min siste border collie for rundt 13 år siden, men da var det få aussier og oppdrettere av disse her i landet og jeg hadde litt dårlig tid... Denne gang derimot visste jeg at dette er rasen for meg. En kvikk og selvstendig hund med humor - passer supert her hos oss 
At de i tillegg er vakre å se på, er absolutt ingen ulempe 
Da jeg endelig hadde funnet ut at nå var tiden moden, startet jakten på en oppdretter, og det tok litt tid, men endelig fant jeg "rette" oppdretter som jeg mente passet supert for meg. Så gjaldt det bare at hun syntes jeg passet som valpekjøper... en spennende tid... Endelig - i november 2008 ble det klart at joda - jeg fikk stå på liste for en hannhund, og jeg ble kjempeglad!
Så var det bare å vente på løpetid på Femke, mammaen, og jeg syntes det vaaarte og rakk, men endelig fikk hun løpetid og ble inseminert med småtroll fra en flott aussie fra USA, Indy, med hypnotiserende isblå øyne. Vi har blitt godt oppdaterte underveis av oppdretter med både bilder og informasjon og ENDELIG 27. mars ble 10 helt skjønne valper født, 7 hannhunder og 3 tisper, så endelig kunne jeg puste ut og visste at nå skulle det bli valp på meg
Når jeg skriver dette er det 5 uker og 6 dager til jeg skal hente Bailey (som han skal hete) og både jeg og barna gleder oss masse, særlig jeg... Dette er i hovedsak min hund, men klart - barna bor jo også her, så klart det blir en hund for hele familien.
